| Nedlastbare filer: |  |  |
| Kildekode |
Innledning til Bygmester Solness
ført i pennen av Asbjørn Aarseth
IBSENS SPRÅKLIGE UTVIKLING
Som i de foregående skuespillene finner vi også i Bygmester Solness en inkonsekvent fordeling av enstavelses- og tostavelses bøyningsformer av ett og samme verb. Dette gjelder i replikker. I sceneanvisningene benytter Ibsen som regel tostavelsesformene. Noen ganger er den bortfalte stavelsen markert med apostrof, andre ganger står den forkortede verbformen uten apostrof. Eksempler: «be’» (ingen «be» eller «bede»), pres. «be’r»; «bli’» (ingen «bli» eller «blive»), pres. «blir», pret. «blev», perf. part. «ble’t»; «gi’» (ingen «gi» eller «give»), pres. «gi’r», pret. «gav», imp. «gi’»; «ha’» (ingen «ha» eller «have»), pres. «har» (ingen «ha’r»), pret. «havde», perf. part. «havt»; «la’», pres. «la’r», pret. «lod»; «si’» (ingen «si», «sier», «sa» eller «sagde»), pres. «siger» i alle sceneanvisninger og som vanlig form i dialogen hos alle personer, men med «si’r» som variant i dialogen, imp. varierer mellom «sig» og «si’»; «spørge», pres. varierer mellom «spørger» og «spør’»; «ta’», pres. «tar» i dialogen, men vekslende mellom «tar» og «tager» i sceneanvisningene.
De endringene Ibsen her gjør i bøyningsverket, går entydig i retning av kortere og mer moderne verbformer, i takt med utviklingen i den dannede dagligtale. Ibsen selv (i sceneanvisningene) beholder tostavelsesformene av verb og er dermed mer konservativ enn dramapersonene. Bruk av samme ord med og uten apostrof kan tyde på eksperimentering eller at Ibsen nøler med helt å slippe taket i de eldre formene. Dette gjelder også imperativ. Han ser ut til å ha et problem med preteritum av enkelte verb, som han forkorter på varierende måter. To steder skriver han behøvte
, . Han forlater dermed klasse 3 i Løkkes inndeling (Løkke 1879), sølede, men vil ikke henføre verbet til klasse 2 (verb uten vokalendring), sølte; resultatet blir at han skriver søled. Dette er imidlertid en uvanlig uttaleform, og viser at Ibsen må ha hatt vansker med samtidig å forholde seg til tradisjonell og nyere verbalbøyning, jf. Knud Knudsens Den landsgyldige norske uttale, der det pekes på at tidligere tiders forkortning (f.eks. hos Holberg) av -ede til -et (visede > viset) nå forkortes til -te og -t (viste, vist) (1876, 244).
, . Han forlater dermed klasse 3 i Løkkes inndeling (Løkke 1879), sølede, men vil ikke henføre verbet til klasse 2 (verb uten vokalendring), sølte; resultatet blir at han skriver søled. Dette er imidlertid en uvanlig uttaleform, og viser at Ibsen må ha hatt vansker med samtidig å forholde seg til tradisjonell og nyere verbalbøyning, jf. Knud Knudsens Den landsgyldige norske uttale, der det pekes på at tidligere tiders forkortning (f.eks. hos Holberg) av -ede til -et (visede > viset) nå forkortes til -te og -t (viste, vist) (1876, 244).Språket i Bygmester Solness preges i enda høyere grad enn tidligere hos Ibsen av såkalt høyredislokasjon, det vil si at leddet først (eller tidlig) i setningen gjentas i ekstraposisjon til slutt. Det gir ekstra ettertrykk til det gjentatte leddet og er et muntlig innslag. Som oftest er det subjektet som gjentas, men det kan også være andre ledd, jf. «Jeg vil selv gå ned med den, vil jeg» (Solness) , der det ekstraponerte leddet består av både subjektet og den finitte delen av verbalet og derfor er invertert, jf. kommentar til .
, der det ekstraponerte leddet består av både subjektet og den finitte delen av verbalet og derfor er invertert, jf. kommentar til .Solness bruker en del middels sterke kraftuttrykk fordelt på både gud og fanden, med overvekt på den siste, f.eks. «gudbevar’s»
og «for fan’» (bl.a. ). I tillegg har han enkelte andre folkelige innslag i språket, som «klejn»
for ‘dårlig, syk’. Også Hildes språk har klare talemålstrekk, både ved en rekke høyredislokasjoner (flest hos henne) og en del interjeksjoner som «Isch da»
og «skidt»
. I samme retning peker hennes bruk av dobbelt bestemmelse av substantiv, som «alle de kærringerne»
og «alle pengene mine»
, og folkelige eller dialektale uttrykk som «tøsunge»
og verbet «Sanser»
, noe som svarer til dialekten i nedre Telemark (og Skien), men som også kan være et generelt folkelig talemålstrekk (jf. innledningen til Hedda Gabler, under Ibsens språklige utvikling).
og «for fan’» (bl.a. ). I tillegg har han enkelte andre folkelige innslag i språket, som «klejn»
for ‘dårlig, syk’. Også Hildes språk har klare talemålstrekk, både ved en rekke høyredislokasjoner (flest hos henne) og en del interjeksjoner som «Isch da»
og «skidt»
. I samme retning peker hennes bruk av dobbelt bestemmelse av substantiv, som «alle de kærringerne»
og «alle pengene mine»
, og folkelige eller dialektale uttrykk som «tøsunge»
og verbet «Sanser»
, noe som svarer til dialekten i nedre Telemark (og Skien), men som også kan være et generelt folkelig talemålstrekk (jf. innledningen til Hedda Gabler, under Ibsens språklige utvikling).Et bestemt trekk ved Hildes uttrykksmåte, hennes bruk av gradsadverbialer, kan karakteriseres som kvinnespråk: «så forfærdelig godt»
, , «så rasende dejligt»
, «så vidunderlig spændende»
, «så forfærdelig dejligt og spændende»
, «så forfærdelig meget»
(jf. NRO, som henfører isj og rasende til kvinnespråk).
, , «så rasende dejligt»
, «så vidunderlig spændende»
, «så forfærdelig dejligt og spændende»
, «så forfærdelig meget»
(jf. NRO, som henfører isj og rasende til kvinnespråk).Bruken av gradsadverbialet «så svært» er et spesielt trekk ved språket i Bygmester Solness, slik det var det i Hedda Gabler. Det skyldes sannsynligvis ønsket om å markere spesielt høy grad, og erstatter andre uttrykksmåter for dette. Fordelingen av eksemplene viser at de ikke er karakteriserende for bestemte personer i skuespillet. Dette kan derfor tyde på at uttrykksmåten er typisk for Ibsens eget språk.
